Barnet blir fire måneder neste uke, og hittil har all maten hans gått gjennom meg først. Så nær som tre pulverflasker – en den kvelden besteforeldrene passet ham, og to tidligere den uken for å gjøre ham kjent med konseptet flaske på forhånd. Og det fingerbølet han fikk på sykehuset den andre natten han levde, før min produksjon hadde kommet i gang. Det synes jeg fortsatt var skikkelig unødvendig. Både fordi de begynte å styre med veiing, håndpumping og koppmating klokka svarte natta mens vi prøvde å ta igjen litt sårt tiltrengt søvn, og særlig fordi at det å gi erstatningsmelk hver gang det er litt lite i puppen er en sikker oppskrift på for lite melk. Det er jo når barnet fortsetter å suge etter at det er tomt at det lages mer neste gang.
Sånn lå han halve døgnet i starten. Fortsatt er han en skikkelig langspiser.
Oppskriften har egentlig bare vært endeløs tålmodighet. Så enkelt og så vanskelig. Ved det minste tegn til sult har jeg lagt barnet til brystet, og ikke avbrutt før han selv slapp, da er han stort sett langt inne i drømmeland.
Noen advarer mot å la barnet sovne ved brystet. Det har ikke vi tatt hensyn til, og jeg har aldri blitt sår for det. Det er kanskje mest barnets fortjeneste at det har gått så bra. Mange lange timer har han ligget og sugd på bryster som etter hvert har virket tomme, jeg bare byttet side hver gang han slapp. Frem og tilbake, både to og tre ganger på hver side, helt til han fikk nok. Flere ganger har det virket trist og leit; har jeg bare tomme bryst å tilby barnet mitt? Men vi har visst at det aldri blir helt tomt, og motstått fristelsen til å fylle opp med flaskefôr.
Første målid
På denne dietten har han sakte men sikkert fylt seg ut og blitt en ordentlig plugg. Det er en sann velsignelse at melka strømmer. Måltidene er lettvinte, gratis og veldig koselige.
At det er gratis er dog ikke helt sant, for på den andre siden av regnskapet har moren fått appetitten til et stort dyr som sier knegg. Særlig om kvelden går det hardt utover spiskammerset.
Offentligheten, ved helsestasjonen, har forsynt oss med rikelige mengder materiell, det meste fornuftige saker om sunn ernæring og annet som bringer god helse. Som oftest i runde vendinger, men på ett punkt opplevde jeg kommunikasjonen som temmelig ensidig:
Vi fikk diverse brosjyrer om hvordan man kan klare å få barna til å sove i egen seng, helst på eget rom (og hva man gjør med de endeløse protestene fra barnet som vil tilbake til fellesskapet i dobbeltsengen). Dette er tydelig ingen enkel sak, men hvis man er fast og konsekvent så skal det gå an. Hvorfor man på død og liv skal forskuttere barnets modning på denne måten, står det derimot ingenting om, det er visst en selvfølge. Det er vel en underforstått antagelse om at de voksne vil ha privatliv. Vel, jeg fikk ikke barn for å stue det vekk på et rom, og jeg tror faktisk ikke at et lite barn har vondt av å se foreldrene skifte heller.
Det er ikke det minste rart at småbarna synes det er skummelt å sove alene, det strider jo mot instinktene. Det finnes ingen annen dyreart som legger ungen til å sove helt ensom.
På et eller annet tidspunkt synes nok ungen selv at det er på tide å “flytte ut” av foreldresengen, og jeg ser ingen grunn til å forsere prosessen. Det er mer enn nok tid til å lære dem selvstendighet.
Stort sett må man et stykke inn i den lilla delen av Internett for å finne tanker som dette, så jeg ble veldig glad for å se at en av ammehjelperne er enig med meg: http://www.babyverden.no/blogg/ammehjelper-bloggen/a-sovne-ved-brystet-en-uvane/
Hver og en må selvfølgelig finne en løsning om passer dem, jeg sier bare at den måten som er vanligst her i landet ikke er noen naturlov som alle må følge.
Jeg vil dele en veldig fin samtale jeg hadde nylig. Jeg og en venninne som ikke har barn snakket oss gjennom alt som har skjedd i sommer. Det var veldig fint å få en “debriefing”. Vi snakket om omveltningene, ønsker for framtiden, hvordan bikkja reagerte, alt mellom himmel og jord. Så setter hun øynene i meg og spør, “men, hvordan kjennes det?”
Jeg skjønte at hun prøvde å forstå opplevelsen. Følelsene som jeg ikke hadde noen anelse om for noen måneder siden. Det er ikke lett å sette ord på, det krever i alle fall ganske mange ord. Det er lett å si “man må bare oppleve det”, men det blir litt for lettvint. Her er et forsøk på å beskrive det ubeskrivelige, på en måte som ville gitt mening for meg selv før jeg fikk barn og ikke visste helt hva det innebar:
Bylt
Det er litt som å oppdage en ny hobby som er så oppslukende, spennende og viktig at du glemmer alle de andre tingene du likte å gjøre. Den følelsen av “yess, dette er helt riktig” trumfer alt, og da gjør det ikke noe at “hobbyen” krever hele oppmerksomheten din, all din våkne tid og vel så det.
Prioriteringene blir forandret. Det handler ikke om meg lenger. Jeg har aldri vært spesielt forfengelig, men jeg pleide for eksempel å farge håret jevnlig. Nå har jeg ikke farget det siden før småen kom til verden. Det er bare ikke viktig lenger. Det kommer sikkert tilbake, men foreløpig har jeg ingen planer om å ta meg tid til sånne ting.
Dessuten blir man en smule bipolar. Veien mellom pur lykke og bunnløs fortvilelse er veldig kort. Det kan gjøre at man blir en prøvelse å være i hus med til tider. Det har vært tider da jeg har grått like mye som barnet, det kjentes i alle fall slik. Men så fort barnet er fornøyd igjen, er det hele glemt.
Det er også en følelse av kaos som kan være ganske ubehagelig. Det kommer nok delvis av at man blir fratatt døgnrytmen. Det å ikke ha kontroll over når man kan sove er veldig utmattende i lengden. Småens behov kan ikke vente, det spiller ingen rolle at du hadde tenkt å gå på do eller ta en dusj, dine egne behov må bare vente. Til sammen gir det en følelse av å aldri ha fri, aldri lande helt. Huset er fullt av halvkvedede viser som ble avbrutt av at barnet ble urolig, hodet fullt av halvtenkte tanker man ikke rakk å tenke ferdig. Jeg er mer distrè enn noen sinne. Jeg har svidd suppe. I det hele tatt er dette mye mer slitsomt enn min vanlige jobb, selv om jeg bruker mye av dagen i sofaen.
Å amme er en veldig biologisk ting. Veldig pattedyr. Når man ammer blir man minnet på at vi er dyr, noe man gjerne ikke tenker så mye på til daglig. Den samme kjærligheten jeg har for mitt barn, har kua til kalven og purka til grisungene sine. Om noe gir det meg mer respekt for den store jobben husdyra gjør. Ha respekt for maten folkens, det ligger et helt liv bak.
I det hele tatt er det noe jeg virkelig unner alle å oppleve, og jeg ville gladt gjort det igjen.
Mens jeg ventet på Alfred leste jeg alt jeg kom over av spedbarnsrelatert lektyre, jeg hadde tross alt ikke gjort dette før og tenkte det var fint å være litt forberedt. Det hjalp sikkert, men det var sannelig mye som ikke sto i bøkene også. Herunder følger et utvalg ting jeg gjerne skulle ha visst:
Bemerk forskjellen i høyde og tykkelse mellom de to bøkene.
Etter en halv dags faste og mange timer liggende pal på ryggen, kan det kreve litt jobb å få systemet i gang igjen. Ta imot all sviskejusen du kan få, og be gjerne om noe for å få i gang magen. Å trykke og presse er nemlig ikke bra for operasjonssåret. Ikke for bekkenbunnen heller, så det rådet gjelder de som har trøkt ut ungen selv også.
Man blør i ukevis etter en fødsel, uansett keisersnitt eller ikke. Masse. Typ, det ser ut som noen har dødd i toalettet hver gang du har brukt det. Det gir jo mening – hvis det stemmer at livmoren har vokst til tusen ganger sin vanlige størrelse, så gir det seg selv at det er litt mer å skifte ut enn i en vanlig mens.
Ikke forvent å få gjort noe som helst i barseltiden. Det var det forsåvidt noen som sa på forhånd, men jeg ble likevel overrumplet over hvor bokstavelig det er ment å tolkes. Tenk deg følgende tidsregnskap: Junior vil ha mat hver andre time, og hver mating tar en halvtime. Det er 25 % av dagen bare der. Multitaskingen begrenser seg stort sett til at det går an å se på TV eller holde en samtale mens ungen henger fast, men ikke stort mer. Sannsynligvis trengs det også et skift i løpet av de to timene, og litt bæring og byssing, særlig hvis du har kommet i skade for å spise erter (mer om det nedenfor). Huset mitt er fullt av halvkvedede viser: Jeg rakk å ta ut av den ene etasjen i oppvaskmaskinen, eller henge opp litt av det våte tøyet, eller klippe neglene på den ene hånda, før sjefen ønsket servering. Heldigvis forteller ammehormonene at det er ingenting som haster, og klesvasken blir ikke furten over å måtte vente.
Kostholdsråd for ammende sier stort sett “spis sunt, unngå ting som er giftig.” Det de ikke sier, er at mange egenskaper fra maten går over i melka, også dens evne til å lage gass. Så, for din egen mentale helse, unngå alt det går an å få vondt i magen av. Selv om ikke du selv får boblemage av brus eller kål, så kan du banne på at ungen får det.
Ingenting hadde kunnet forberede meg på den intense lykkefølelsen som har fylt meg helt siden operasjonen. Her og nå er alt perfekt, jeg koser meg sånn med den lille bylten at alt annet blir uviktig. Jeg har mer enn nok med å bare ligge og se og se på ham, har ikke kjedet meg ett sekund. Andre gjøremål får bare vente. Heldigvis har familien stilt opp som helter, slik at vi har fått ro til å bruke tiden på å bli kjent med nykomlingen.
Bylt
Babyrusen kom ganske uforvarende. Tvert imot hadde jeg mentalt forberedt meg på at det kunne bli tøft, og at det kunne være noe galt med barnet eller at det kunne ta tid å få varme følelser for ham. Men da han ble lagt på brystet mitt (eller snarere tvers over halsen, mer om det senere), var det kjærlighet ved første klynk.
Barseltårene renner og det er utelukkende gledestårer.
For en tid tilbake var det en del fuss rundt et ny-mamma-bilde. Oppstyret gjaldt at magen på bildet ikke så ut som den hadde hatt noe barn inni seg noen gang, og i hvert fall ikke for fire dager siden. Jeg vil ikke spekulere i om bildet kan være fotoshoppet, gammelt, om magens eier har spist for lite eller annet ondskapsfullt sladder. Alle kropper ser jo forskjellig ut, så jeg tenkte jeg heller skulle vise fram min også. Folk vet jo ikke lenger hvordan kropper ser ut.
Onsdag morgen, før vi dro på sykehusetSøndag kveld, fem dager etter fødselen
For bare noen dager siden var magen min hard og stram som et trommeskinn. Nå er den veldig myk og bløt, med en underlig fasong. Den har en myk bul nederst, litt som magen til mummitrollene, og den har en brun strek nedover midten som sømmen på en teddybjørn. Jeg liker den rare magen min. Ikke bare fordi den har vært huset til ungen min og maktet oppgaven uten så mye som et strekkmerke i protest, men jeg synes den tegneserieaktige formen er søt i seg selv.
(Derimot ble puppene ganske stripete allerede i vinter. Det har vel å gjøre med det noe androgyne utgangspunktet. Men det er helt i orden, det betyr jo bare at jeg endelig har fått litt tits!)
Jeg hadde ikke sett en sånn mage før og syntes den var temmelig rar først. Men da jeg så etter, så jeg at de andre damene som trillet rundt på små babykrybber på sykehuset også hadde morsomme små mummimager, så jeg vil tro det er ganske vanlig.
Dessuten glemte bloggedamen å ta med det viktigste: Premien for alt slitet!
En lang stund orket jeg nesten ikke mat på grunn av kvalme, og levde nesten utelukkende på frukt og grønnsaker, med litt yoghurt og makrell i tomat på knekkebrød for å få litt andre næringsstoffer også. Etter fire måneder på den dietten der, er blodverdiene mine bedre enn de noen gang har vært.
Nå har matlysten kommet tilbake, og jeg spiser mer normalt (middagsmat og sånt). Jeg har ikke hatt en eneste craving. Det forteller meg at den voldsomme trangen til visse typer mat som mange opplever kanskje handler om at kostholdet ikke er helt optimalt slik at man får mangel på et eller annet næringsstoff. Siden cravings lett fører til at man legger i seg masse usunt, tror jeg på forebygging med supermat!
Strutter foran den første DNA-modellen. Fra påsketur i London
På grunn av nevnte fraværende matlyst gikk jeg ikke opp et gram de første tre-fire månedene, om noe gikk jeg ned litt. Jeg var med andre ord et stykke unna den anbefalte vektkurven, så jeg spurte om dette på en av de mange svangerskapskontrollene. Beskjeden fra jordmor var at det gjør ingenting å gå opp mindre enn anbefalt så lenge man får i seg næringsstoffene man trenger. Derimot bør man for all del ikke gå opp MER enn det anbefalte, av den enkle grunn at man blir tjukk, og kanskje ikke merker det fordi det er vanskelig å skille fra babyvekten. Så der har du nok litt av grunnen til at de spesifiserer skummetmelk i kostholdsrådene.
Denne posten er ment som en advarsel til de som vurderer å søke på lederutviklingsprogrammet Teach First Norway (TFN) for nyutdannede mastere i realfag. For at du skal ha noe mer enn promo-materiellet å basere avgjørelsen på. Det har tatt flere år før jeg i det hele tatt har orket å snakke om dette året av livet mitt. Det skal sies at andre har hatt andre erfaringer enn meg. Anse dette som en del av bildet av hva TFN kan være.
Før jeg søkte hørte jeg på erfaringer fra en som hadde vært med i programmet: “Jeg gråt hver kveld. Tenk deg veldig godt om før du takker ja til dette.” TFN-lederne visste nok at det fantes slike erfaringer, for de rådet oss til å ikke høre så mye på tidligere kandidater. “Programmet blir evaluert hele tiden, og det har blitt mye bedre bare siden i fjor.” Det sier de sikkert fremdeles.
I dag ønsker jeg at jeg hadde hørt mer på den tidligere kandidaten.
Jeg var sikker på at jeg ville klare det, jeg var jo vant til krevende studier og hardt arbeid i perioder. Men 100% stilling + 100% studier er hardt for selv den beste, og kommer man litt skjevt ut kan det bli ødeleggende. Jeg har brukt mye tid på å finne ut hva som gikk galt. Her har jeg prøvd å beskrive noe av det, uten å identifisere personer.
Jeg ble plassert på en skole der læringsressursene i matematikk besto av en lærebok og en stabel konkreter i et kott (konkreter er lærerspråk for demonstrasjonsmateriell, spill, alt man kan ta på og utforske). Ingen lærerveiledning, ingen digitale læreverk, ingen tidligere årsplaner, og med unntak av noen få kompendier og prøver fantes det ikke noe materiell fra tidligere år – ikke som noen viste meg i alle fall. Alle som har jobbet i skolen vet at det tar enormt mye tid å ha et kurs for første gang, selv når man har alt av ressurser tilgjengelig. Å legge opp et kurs helt fra scratch er for viderekomne.
Vi var organisert i et team. Uheldigvis for meg dreide teamarbeidet seg om linjefagene og inkluderte i liten grad fellesfagene (som jeg skulle undervise i). Det var en annen TFN-kandidat på samme skole, noe som i utgangspunktet var en god regel. Dessverre jobbet denne kandidaten på en annen studieretning. Jeg kunne nok samarbeidet mer med den andre kandidaten, men det kjentes ikke naturlig å jobbe veldig tett, både fordi vi hadde ulike kurs, og fordi vi jobbet i ulike fløyer en god gåtur unna hverandre. Våre veier krysset ikke hverandre, med mindre vi lagde avtaler om å treffes. Gjennom programmet hadde vi en mentor, som var velmenende på alle måter, men som mye av tiden hadde mer enn nok med sitt eget og i liten grad adresserte mitt grunnleggende problem: Hvordan rekke over det som kreves med de tilgjengelige ressursene? TFN stilte høye krav til hva kandidatene skulle produsere. Å lage spennende, lettfattelige og engasjerende undervisningsopplegg ut fra de få ressursene og den knappe tiden jeg hadde til rådighet var ingen nybegynneroppgave.
Kurset skulle jeg dele med en annen lærer som også var nyansatt, og strevde enda verre enn jeg gjorde. Spørsmålet “Kan du forklare meg hva funksjoner er?” noen uker før vi skulle undervise i funksjoner, illustrerer forutsetningene til denne kollegaen (som i likhet med meg havnet langt ned på felgen, og holdt ut kortere enn jeg gjorde).
Min leder, som ved flere anledninger åpent uttrykte sin motvilje mot TFN, gjorde det klart at jeg måtte ha en målbar vurderingssituasjon med feedback til eleven for hver økt. I dag virker dette kravet helt absurd for meg, men det var seriøst ment og jeg gjorde så godt jeg kunne for å levere. Jeg hadde ett kurs med én økt i uka for 90 elever og ett kurs med to økter i uka for 45 elever. Det sier seg selv at å vurdere 180 elevarbeider i uka ikke er praktisk mulig, da gjør man ikke annet. Det var også et skjemavelde av en annen verden. Jeg har to digre permer stappfulle av ukesrefleksjoner, egenvurderingsskjemaer og undervisningsplaner. Noe av det hørte til PPU-utdanningen, i tillegg var det en del knyttet til lederutviklingsdelen.
I sum ble det for mye.
Mantraet fra TFN-ledelsen var “Hold ut. Det er meningen at det skal være hardt, men det blir bedre. Du ble valgt ut fordi du har det som skal til“. Dette rådet fikk meg til å holde ut lenger enn jeg tålte. Det ble ikke bedre.
Jeg prøvde lenge å komme over vannet ved å jobbe om kveldene. Den dyrekjøpte erfaringen ble at det er ikke mulig å jobbe fra 8 til 8 pluss helger over lengre tid – i hvert fall ikke når man opplever at det likevel ikke nytter. Jeg var som sagt ikke fremmed for å jobbe mye; gjennom studiet hadde jeg hele tiden holdt en raskere progresjon enn normen, og på det meste hadde jeg tre ulike bijobber uten at det gikk utover karakterene. Men denne gangen var det bare ikke nok timer i døgnet til å gjøre den jobben som ble forventet.
Det hjalp ikke at jeg gjennomgikk et bittert samlivsbrudd den høsten. Det er en grense for hvor lenge selv den mest forståelsesfulle livspartner kan holde ut med en som aldri er til stede. Jeg klandrer ham ikke. (Etter en lang og vond prosess fant vi til slutt tilbake til hverandre og seiler i dag mot happily ever after, styrket av motgangen.)
Utslitt og motløs gikk jeg inn i en depresjon som forverret seg med tiden og etter som tiden gikk gjorde det vanskelig å fungere. Det tok lang tid å komme tilbake, og fremdeles er det ting fra denne tiden som er vanskelig å snakke om og kan sette meg helt ut.
Photo: Joana Pereira
Det endte med avskjed på grått papir. Hvis de hadde medfølelse, viste de det ikke. Min leder uttrykte kun medfølelse med elevene, som hadde blitt utsatt for en så elendig lærer som meg. Selvfølgelig bittert å høre når man har jobbet seg helseløs for de samme elevene. Videre hadde jeg “dårlig elevsyn”, og dessuten burde jeg ha hjulpet og coachet kollegaen som sluttet mer (mens jeg selv var akkurat like nyansatt og kunne trengt slik hjelp selv). En annen leder sa at jeg nektet å rette meg etter veiledning (i virkeligheten hadde jeg ved flere anledninger etterspurt mer veiledning og hjelp). I dag tenker jeg at det nok var behagelig for ledelsen å legge hele skylden for havariet på meg, som uansett hadde sparken, og på den måten frita skolen for ansvar. Den gangen internaliserte jeg alt sammen, og raste dypere ned i depresjonen. Endatil kvitterte TFN med at jeg burde være takknemlig for at jeg hadde fått være med i programmet i et år. Hva det skulle bety, er jeg fortsatt ikke sikker på. En ting jeg er sikker på er at jeg mye heller ville ha tatt PPU på vanlig måte med studielån, hvis jeg visste det jeg vet i dag. Så hadde jeg kanskje beholdt helsa også.
Jeg hadde aldri, aldri godtatt slike arbeidsforhold igjen, jeg hadde sluttet på flekken fra en slik arbeidssituasjon nå som jeg har erfart hvordan det kan og bør være på en skole. I dag er jeg en habil lærer for 30 flotte unge mennesker som skamroser meg i alle evalueringer, foresatte trygler meg om å følge klassen videre (selv om jeg forklarer at det ikke er jeg som bestemmer det), og ledelsen gir meg de beste skussmål. Jeg har så smått begynt å våge å tro på at jeg ikke er så elendig som TFN skulle ha det til.
Alt er ikke perfekt her heller, men elementære ting som å fordele byrdene så rettferdig som mulig, koble nyansatte med erfarne, hjelpe hverandre og lette jobben for nye folk ved å dele alt man har av oppgaver og opplegg, har de i det minste skjønt.
Dette høres kanskje utrolig ut. Jeg kan forsikre om at det ikke er noen overdrivelser her, tvert imot kunne jeg ha skrevet mye mer. Takk for oppmerksomheten.
Jeg prøver å bruke mindre emballasje. Når et produkt har mer emballasje enn innhold, ser jeg meg om etter alternativer. En ting som har virkelig mye plast er deodoranter. En vanlig roll-on deo har noen få centiliter produkt, og er brukt opp etter et par måneder. Plasten rundt veier minst dobbelt så mye som innholdet. Stick-deos er ikke så mye bedre.
Roll-on deodorant. Inneholder veldig lite, må byttes ut ofte.
Jeg har prøvd saltsteinsdeo, men det holdt ikke hele dagen på meg. Enkelte “vanlige” deoer har også sviktet utover kvelden, så jeg er nok en som trenger en kraftig deo for å ikke stinke.
Salt-deo
Lush sin Aromaco er nesten uemballert. Den fungerte i flere år, men til slutt fikk jeg røde utslett av den. Så prøvde jeg T’eo fra samme butikk, men den holder ikke hele dagen på meg. Dessuten digget jeg ikke de blå blomstene som drysser over alt de første gangene man bruker den, og løftet om å “ikke lukte som ei jente” – hva skal det bety?
T’eo fra Lush. Lukter godt, men varer dessverre litt kort på meg.
Så jeg gjorde noen søk på nett, og på forumet til Zero Waste Home fant jeg en som hadde prøvd det meste og landet på å spraye eddik under armene om morgenen. Vanlig klar eddik fra matbutikken. Så jeg helte litt eddik i en sprayboks og prøvde det i dag, og det har holdt gjennom en lang dag med hundeturer, trapper, et par timer i en travel messehall og en varm biltur. Så da vil jeg si den har bestått testen. Eddik lukter jo, vel, eddik, men lukten forsvinner heldigvis når det tørker, det vil si ganske raskt.
Utrolig at jeg aldri har hørt om dette før. Det er vel sånn at det ingen kan tjene noe penger på ikke får noe oppmerksomhet og til slutt blir glemt.
Downsizing, altså å fjerne unødvendige ting fra hjemmet sitt og kun beholde det mest nødvendige, har blitt trendy – den beste trenden på lenge. Når man tar bort nips og “nyttige” dingser som aldri brukes, får man både danseplass og et hjem som er lettere å holde rent og ryddig.
Jeg har downsizet i årevis, under andre navn som minimalisme, men downsizing er mer dekkende for det jeg prøver å få til. Grunnene til å gjøre dette har vært dels stil, dels et miljøvalg.
Det beste, både økonomisk og miljømessig, er jo om dingsene aldri kommer inn i huset. Ikke bidra til clutter under juletreet. Hjelp andre med å downsize til jul ved å gi bort spiselige julegaver. Alle blir glad for noe godt til jul – hva med et sjokoladesett, vin eller hjemmelagd nøttesirup?
hjemmelagd hasselnøttsirup
Nøttesirup er veldig lett å lage, det tar deg et kvarter. Finn fram noen glass, gjerne små glass, for eksempel fra tomatpuré eller sild. Man hakker nøttene og rister dem i stekepanna til de er tørre og begynner å bli litt mørkere, før man legger det lagvis med sirup i et glass. (Ikke dropp ristingen, den bringer ut nøttesmaken og gjør at sirupen også smaker nøtter ) En kjempegod topping til desserter.
Så enkelt blir glasset til verdens søteste julegave.
Med rutete stoff på lokket blir de kjempesøte julegaver, mye mer personlig enn noe du har kjøpt. Bruk gjerne en stoffrest, alle tynne stoff funker. Klipp en stor firkant (større enn du skulle tro) og fest med strikk eller tråd.
